Morten Norbye Halvorsen | No Place Oslo

31/10-10/11

Denne torsdagen var det utstillingsåpning for Morten Norbye Halvorsen, og hans to videokunstverk og to skulpturelle verk. Videoene går kontinuerlig etter hverandre inne i et eget rom hvor betrakteren kan trå inn når det måtte passe.

Vertical belongings 

Repetere og meditere

Videoene har to høyst forskjellige visuelle uttrykk, og betrakteren blir dratt mellom en intens og hypnotiserende opplevelse, for så å bli tatt med inn i «skogens ro» (eller omvendt).

Til det ene videoen går det et repetitivt lydspor, det bygger seg opp og øker intensiteten i dette allerede vanvittige verket. Det er nesten som visuelt støy å regne, og ved flere anledninger må jeg se bort for ikke å slite ut øynene. Det er likevel noe ved videoen som er tiltalende og fascinerende, både i fargebruk og formspråk. Bilder og farger blinker mot betrakteren og veksler raskt mellom forskjellige flater, farger og former. 

Lydsporet til filmen fra skogen er lydopptak av vinden som rasler i skogen, ganske beroligende med andre ord. Her er det lengre sekvenser, som ikke veksler så raskt mellom forskjellige klipp. Dette er med på å understreke en naturlig og kontemplativ atmosfære og står i skarp kontrast til det foregående videoen.

De to skulpturelle verkene henger i rommet utenfor videoene, de er fargerike og lekne, men forsvinner litt i sin enkelhet, mot det sterke inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett videoverkene.

-MAA

http://mortenhalvorsen.com/

http://noplace.no/

Karl R Lilliendahl | Fotografiens Hus

31/10-24/11

Med den selvbevisste tittelen Italiani stiller den islandske kunstneren Karl R Lilliendahl ut fotografier som skildrer italienere i deres livsverden. Det byr på andre perspektiver på liv og omgivelser som kanskje mange av oss trodde vi kjente godt til, men her gir Lilliendahl oss et hverdagens Italia.

Italienere på italiensk.

Karl R Lilliendahl viser et utvalg svart-hvitt fotografier som gir betrakteren et innblikk i en nasjon og kultur som for mange av oss er blitt allemannseie, enten man snakker om pasta, vin, oster, arkitektur eller kunstskatter. Det er en kultur som i mange sammenhenger blir sett på som idealet, som det opprinnelige og som symbolet på nettopp la dolce vita. Det er imidlertid ikke det Italia som Lilliendahl har fotografert. På utstillingen Italiani viser han oss de små øyeblikkene som man som turist ikke legger merke til. Det er en tidlig morgen, en sen kveld i et avsides nabolag eller en travel dag i handlegatene. Det handler også om den vanlige mannen i gata, eller om den katolske nonnen som har tatt turen ut av klosteret ut for å handle. 

Lilliendahls fotografier tar form både som portretter, dokumentarfoto og som snapshots tatt i tilsynelatende affekt. Noen bilder har karakter av å være oppstilte, andre som bilder tatt spontant. Når jeg betrakter utstillingen undrer jeg over hva det er som gjør at bildene oppfattes estetisk vakre. Hadde fotografier tatt i Oslo i rushtiden vært like estetisk tilfredstillende? Her har nok Lilliendahl en brikke med i spillet, men får også mye med på kjøpet. Det er noe ved disse menneskene som bor midt i historien, det er som om de blir eksempler på mennesket gjennom tidene. Den italienske nonnen som har vært i butikken har et særpreg over seg som viser oss noe mer, enn kun som et fotografisk objekt. Det ligger noe allmennmenneskelig og historisk fascinerende over italienerne i Lilliendahls bilder. Lillendahl greier å styre unna de største klisjéene, og hans prosjekt oppleves ektefølt og originalt. Merk: kunne dog ønske seg et noe større spenn i motivkretsen hans, og kanskje mer fra det moderne Italias "mørke hjerte". For Italia er også landet med store klasseskiller, kriminalitet, rasisme, en markant neo-fascisme og korrupsjonsinfisert politikk. Hos Lilliendahl er det likevel mer enn nok å fordype seg i, så ta turen til kvadraturen og Fotografiens Hus. 

-MBM

http://fotografiens-hus.no/utstillinger/aktuell-utstilling/

Hilmar Fredriksen | Tidens Krav

25/10-10/11

På fredag var det duket for vernissage på Tidens Krav. Hilmar Fredriksen stiller ut skulpturer og veggmonterte verker under den noe kryptiske tittelen "Time is the fire in which we burn".

Verk, material & effekt

Hilmar Fredriksens veggmonterte verker gir betrakteren ulike måter å lese verkene i utstillingslokalet, der de ulike materialkombinasjonene gir rom for ulike uttrykk, fortolkninger og meningskombinasjoner. Fredriksens bruk av materialer som for eksempel panel med diagonale og sirkelrunde utskjæringer i ulik størrelse naken mot den hvite galleriveggen, gir som effekt et rikt visuelt og skulpturelt preg. Med enkle materialer gir Fredriksens veggmonterte verker oss flere parallelle visuelle inntrykk å bearbeide.

(Foto: Hilmar Fredriksen/Tidens krav)

Hilmar Fredriksens skulpturer er utformet som modulskulpturer, mixed-media eller mer figurativt utformede verker. Det er noe latent komplekst og visuelt utfordrende over hans skulpturer, enten man tar for seg skulpturen "To for én" eller skulpturen "Solo". Fredriksen har selv uttalt at materialene han bruker er rester som han finner, og bestemmer seg for å bruke i øyeblikket. Dette gir hans arbeider på utstillingen et interessant og mangefasettert innhold.

        (Foto: Hilmar Fredriksen/Tidens krav)

Den intuitive prosess

Hilmar Fredriksen uttaler selv, i utstillingens info & verkliste, at han er ambivalent med tanke på idé som konseptuelt utgangspunkt for den kunstneriske prosessen. Han synes å legge sin lit til det tilfeldige og intuitive, til en søken etter noe som i utgangspunktet ikke ligger der klart definert som et endelig kunstnerisk mål. Fredriksen hevder at om han skulle forsøke å definere prosessen mot de ferdige verkene på utstillingen, er det at "de har gitt seg selv". Utstillingstittelen kan man lese som en påminnelse om hvordan tilværelsen kan være ytterst forgjengelig; det er som om han vil minne oss om at intet (annet enn tiden) varer evig. Sitatet kommer forøvrig fra Dr. Soran i den amerikanske tv-serien Star Trek Generations. Hilmar Fredriksen påpeker at alle delene som omgir hans egen skapende prosess, enten man snakker om tiden, situasjonen, materialet eller redskapene han bruker også har en egenvilje. En vilje som har sin egen logikk, sin egen interne prosess.

-MBM

http://www.tidenskrav.org/Shows/

Tommy Høvik | NoPlace Oslo

18/10-27/10

NoPlace Oslo fortsetter sin sterke utstillingshøst. Denne fredagen var det vedfyring i ovnen, og yrende stemning ved åpningen av kunstneren Tommy Høviks utstilling Palace Posy. Høviks samling av verker gir betrakteren følelsen av å få se minner fra en kanskje forgangen tid. 

Ettertenksomt fotografi og gjenstander fra en barndom. 

Høviks fotografiene er montert ettertenksomt over en liten bunke papir, en type papir som minner om den typen man ser i bøker eller hefter. Denne formen for montering, en slags "juxtaposition", bidrar til å gi motivene et kontemplativt og nostalgisk uttrykk. Det er som om vi ser kontrasten mellom det (u)skrevne ordet, fotografiene og minnene. Av de ulike verkene til Høvik ser vi for eksempel i verket  Stories yet to come-,  en militærmønstret barnesykkel midt i lokalet, som bringer tanker og assosiasjoner tilbake til barndommen. Her ligger det symbolske lagvis i form av et barns perspektiv på en mytisk voksenverden, satt ved siden av barndommens uskyld. 

Høviks verk Harmony #2, et lite indianertelt med en fargerik duk, ligger en plass mellom barndomsminner og popkulturelle referanser a la cowboy & indianer eller speiderturer i skogen. Høviks bruk av farger i verket minner om 1990-tallet, som både oppleves kontemporært og nostalgisk. I tillegg til Høviks utstilling viser NoPlace et videoprogram, Agnes Amstaff presents Never say never to always, som er verdt å få med seg. 

Høviks utstilling gir et helstøpt inntrykk, der de ulike verkene gir en muligheten for ulike lesninger av utstillingen. Helt på tampen slo deg meg at tittelen på utstillingen kunne leses med utgangspunkt i en alternativ betydning. Utstillingstittelen Palace Posy er et anagram for apocalypse. Undergang eller ei, fort deg å få med deg denne interessante utstillingen på NoPlace.

-MBM

http://noplace.no/

A shadow is a reverse projection of an object | One Night Only

21/10

Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen har jobbet sammen med koreografene Therese Markhus og Kristianne Mo, noe som resulterte i en kveld med et intenst skyggespill.

Relasjonelt eller konkret

To nesten identiske aktører beveger seg rundt en figur som står mot midten i den ene salen på kunstnernes hus. De hiver etter pusten og forsøker å fange skygger på veggen. I det blå lyset oppleves det hele ganske intenst og alvorlig.
I teksten på One Night Onlys hjemmesider skriver de om hvordan dimensjonene i skyggene på veggen øker proporsjonalt raskere enn objektenes egne bevegelser. Likevel er det mye som kan legge opp til en ganske personlig tolkning av hva som skjer i rommet. Om man skal tolke det relasjonelt kan man lett forestille seg at aktørene sloss med indre demoner, angst eller noe annet dystert en selv kan kjenne seg igjen i.

Det er noe fantasifullt og mørkt ved det hele, kombinert med de jagende bevegelsene til aktørene skaper performancen en ettertenksom stemning, noe som passer godt en regntung og kald oktoberkveld.

Sound Versus System | Kunsthall Oslo

19/10-21/12

Fredag var det åpning av et ni uker langt prosjekt på Kunsthall Oslo, Sound Versus System. Filmvisninger, konserter, forestillinger og foredrag, en utstilling og 30 timer med video og film. I følge Kunsthall Oslos nettsider utforsker prosjektet hybride verksformer, eksperimenter mellom lyd og bilde og kunstneriske forstyrrelser av både estetiske og sosiale strukturer. Med andre ord er det duket for en høst og vinter full av spennende kunst.

Algoritmemusikk

Selve åpningskvelden ble det framført et stykke av Christopher Hobbs. En forkortet versjon av musikkstykket Heavy Viking Systems (1976) som er basert på algoritmer. Johanne Byhring og Daniel Paulsen på perkusjon sto på en scene i midten av et kvadratisk rom, med publikummere på rekke langs veggene. Stykket er beskrevet som basert på konseptuelle framfor narrativ eller ekspresjonistiske prinsipper.

Utstillingen av billedkunst inneholder både papirarbeider, tekst og tekstilkunst. Flere av verkene utfordrer det en forventer av kunst innenfor sin sjanger. I tillegg er det en videoinstallasjon med ni skjermer med forskjellige videoer på hver skjerm. Skjermene har ni tilhørende hodetelefoner, hvor man må lete for å finne rett lyd til en skjerm.

Innebygget kunst

Kunstneren Signe Lidén har gjort ventilasjonsanlegget om til et lydanlegg, hvor selve ventilasjonsanlegget produserer lyd. På en veldig subtil måte blir man bevisst konstruksjonene vi omgir oss med, og kanskje glemmer at eksisterer.  

29 november skal kunstneren Barbara Hammer presentere sine arbeider, hun har blitt omtalt som en av de viktigste eksperimentelle filmskaperne i sin generasjon av Museum og Modern art i New York, og det er første gang disse vises i Norge. 

Utstillingen tar i stor grad for seg mediebaserte uttrykksformer som ligger litt utenfor den klassiske kunsten, det er et moderne og spennende prosjekt.

http://www.kunsthalloslo.no

Første mann til mølla

Siri Hermansen | Oslo Kunstforening

10/10-10/11

I sin utstilling ligger Hermansen i grenseland mellom kunst og dokumentar. Begrepet Terra Nullius brukes i sammenheng med kolonialisering og beskriver territorium som ingen eier, den første nasjonen som oppdager det har rett til å ta det i bruk. Dette betyr dog ikke at det ikke er noen som bor der.  

Terra Nullius- del 1

Velkjente konflikter

Med to filmer, og en serie fotografier tar utstillingen opp en konflikt som foregår nord i sverige, mellom gruveindustri og urbefolkning. Her er temaer som landeierskap, miljøvern og industrialisering viktige, og problematisert.

Terra Nullius- Del 1

Abstrakt fotodokumentar

Filmene er begge av en dokumentarisk art, og er et ledd i å belyse konflikten som ligger i gruvedrift som tar over og ødelegger område som benyttes av samene. Både til reindrift og til ritualer. Serien med fotografier har også et dokumentarisk preg. Utsnitt og motivvalg fører til at de likevel kan sees både som et ledd i å dokumentere situasjonen i nord-Sverige, og som en serie oversiktsfotografier som noen ganger blir tilnærmet abstraherte av motivenes ensformige, store flater.

Utstillingen er enkel og nedtonet, hvor de store billedlige uttrykkene må vike litt for ren fakta. Det pragmatiske som oppstår i dette møtet kan sees som en estetikk i seg selv. 

-MAA

http://www.oslokunstforening.no/