tirsdag 10. desember 2013

Stine Wexelsen Goksøyr | One Night Only

09/12-9/12 

Nok en hyggelig start på uka, med deilig hjemmelaget suppe og en film signert Stine Wexelsen Goksøyr på Kunstnernes Hus med One Night Only. 

A story

Stine Wexelsen Goksøyrs film A story tematiserer hvordan fortellinger og minner er en del av vår forståelse og konstituering av virkeligheten. Filmen består av ulike filmklipp der lyd og bilde tidvis løper over i hverandre, og Goksøyr viser oss slik hvordan minner og fortellinger noen ganger blander seg med hverandre. En effekt og visuell metaforikk som gir spennende visuelle resultater. 


(Foto: Stine Wexelsen Goksøyr/ONO)
















             Vi som betraktere blir blant annet tatt med inn i stua der en familie er samlet for å høre bestefar fortelle om gamle dager, men det er bare lyden av dette vi får høre. Parallelt med at lydporet går blir vi tatt med på en visuell reise. Her skaper Goksøyr et rom for at man kan la tankene fly, og man begynner kanskje å reflekterer over tid og rom, steder man har besøkt, venner man har hatt og mistet, ferier man har vært på osv. For det er slike opplevelser man blir ekstra bevisst på mens filmen går; omstendighetene rundt hvordan man gjenforteller minner, skaper sin egen virkelighet sammen med andre mennesker rundt seg. Det å fortelle en historie, det å skrive historie, handler dypest sett om å strukturere verden omkring seg. Dette grunnleggende behovet mennesket har for å skape mening og sammenheng i tilværelsen, er noe av essensen i Goksøyrs film A story.     

-MBM
 

fredag 6. desember 2013

Olve Sande og Maria Norrman | One Night Only

02.12.13

Olve Sande Snow Part 




Olve Sande Snow part. Foto: One Night Only



















Ved første øyekast ser utstillingen veldig enkel og naken ut. Med to relativt små verk på en vegg, to større på den motsatte veggen, og en tredje skulptur på gulvet virker rommet stort og verkene litt alene.

I følge utstillingsbeskrivelsen tar Sande utgangspunkt i stedet han er på, hvor han lar omgivelsene for hver utstilling forme verkene. Verkene som henger på veggen er alle sammenstillinger av veggplater, to mindre plater er dekket av sparkel som ser ut til å ikke ha tørket helt, sparkelen er ikke jevnet ut, noe som skaper en nesten usynlig, men taktil overflate. Verkene på motsatt vegg er begge to gipsplater som henger helt inntil hverandre, på begge er det trykket en tekst som så vidt er lesbar da den forsvinner ned i skjøten. Skulpturen på gulvet er også skjøten på en del av en vegg, denne er festet i en metallstender som ligger langs med en vegg.

Olve Sande Snow Part (foto: One Night Only)

























Disse materialene tatt ut av sin funksjon og inn i en kunstnerisk sammenheng er ikke så lett å fortolke, men det er noe forenklet og subtilt ved det hele. Det monotone og fargeløse i flatene skaper et naturlig uttrykk og man kan kontemplere over estetikk og symmetri i møte med materialer vi omgir oss med og tar for gitt. Tekstlinjer som forsvinner inn i skjøten på en vegg fortoner seg etterhvert som ganske poetisk og underfundig.





Maria Norrman North & South

Maria Norrman (stillbilde North & South)















I auditoriet vises en video, eller en eksperimentell dokumentar, som kunstneren Maria Norrman selv beskriver det i verket. North & South er en video som dokumenterer gjenskapelsen av et eller flere slag som sto under den amerikanske borgerkrigen. Gjenskapelsen skjer i Sverige, men er sirlig gjennomført med tidsriktige klær og teltleirer. Det slår en med en gang at det virker merkelig å skulle gjenskape krig, det verste vi kan tenke oss. Og i alle fall at man gjenskaper en krig en ikke har historisk tilhørighet til og som har foregått på et annet kontinent. Deltakerne forsvarer dette med at de er interessert i historie, men det er likevel ikke så lett å sette seg inn i denne lysten til å «leke krig».

Maria Norrman (stillbilde North & South)















Det blir fort tydelig at arrangementet som er dokumentert, er en hyggelig sosial samling og et avbrekk for flere av deltakerne. Mye av dialogen som foregår bak kamera gir innsikt i de enkelte deltakernes liv, virke og motivasjon for å være der. Det er også noe fascinerende i hvordan Norrmann har tatt i bruk et slags FPS (first person shooter) perspektiv, med kamera montert på hodet, i det hun tar del i gjenskapelsen av borgerkrigen. Man får som betrakter plutselig et vel virkelighetsnært møte med krigsscener fra en tid man bare har lest om.  

Videoen vekker mange spørsmål, både i forhold til hvor forskjellige folk er, og rundt den evige fascinasjonen vi mennesker har for noe så brutalt og voldsomt som krig. Det er nesten som en sosiologisk studie som etter hvert tvinger oss over i det studerte objektets perspektiv.

-MAA


mandag 18. november 2013

Jan Freuchen | Fotogalleriet

8/11-8/12


Med hjernebølger som utgangspunkt inviteres vi til en tankevekkende opplevelse på Fotogalleriet. Jan Freuchen legger opp til en kompleks lek med speilbilder, laburinter og søken etter identitet(er). Utstillingen Thetaville er en blanding av installasjoner, video og et spesifikt komponert lydspor som skaper en helt egen opplevelse i Fotogalleriets lokaler.




(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)











                                                                                                                         I en verden av laburinter.

Da man kom inn i lokalet på Fotogalleriet ble man med en gang konfrontert med forvirringen over å se seg selv i speil plassert i siksak innover i lokalet. Installasjonen av speil i papprammer er av den typen som bare delvis projiserer speilbildet tilbake, så det er vanskelig å se om det er et speil eller kun en gjennomsiktig flate som reflekterte det delvise speilbildet. Vi må også finne veien mellom stabler av revne avissider spredt rundt i lokalet. Allerede her blir man ledet inn i et teorikompleks knyttet til hva som er virkelig og hva som er konstruert virkelighet. Man blir oppmerksom og var på hvordan man beveger seg i dette rommet, og får en fornemmelse av hvordan det måtte være å være sperret inne i en slik konstruksjon. 


(Foto:Jan Freuchen/Fotogalleriet)














Videoverket som er direkte knyttet til installasjonen i galleriet tar tak i nettopp denne problematikken.Vi får se en velpleid mann som går rundt i et rom bestående av pappvegger og speil, der døren som åpnes kun leder deg i ring rundt i et rom som ikke har noen utvei. Hvordan personen har kommet seg inn dit i utgangspunktet forblir uvisst, lik eksistensens mysterium. Hvorfor er vi her? Hva er meningen? Hvor skal vi? En voiceover i videoverket resiterer kryptiske fraser, som forsterker følelsen av forvirring. 

(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)













Så var det tittelen på utstillingen, Thetaville. Thetabølgene i hjernen vår er aktive under søvnen, i det vår selvbevissthet sakte gir tapt for underbevisstheten. Er det muligvis slik at det skjer noe med oss i møte med Jan Freuchens verker i det vi betrakter oss selv som noen andre som betrakter seg selv? Som med all god kunst er det her mange parallelle lag og referanser, og som betrakter møter man eksistensielle spørsmål med åpne svar.    

-MBM


  

fredag 15. november 2013

Til Info:

På grunn av eksamener vil det bli litt roligere tempo på bloggen i et par-tre uker. Vi vil forsøke å publisere noen omtaler om vi får tid og anledning, og vi tar sikte på å komme sterkt tilbake etter vi har avsluttet semesteret. Vi håper at våre lesere fortsetter å følge med.

-Marit

mandag 4. november 2013

Torgrim Torve | LNM

31/10-24/11

Torgrim Torves Porm Pollows Punction er ligger en plass mellom visuelt godteri og konseptuell ettertanke. Tittelen spiller på et begrep innenfor arkitektur og industridesign; Form follows function.


























Animert og absurd

Verkene er fascinerende, fargesterke malerier med uttrykk som kan minne om graffiti-estetikk og abstrakte skulpturer i pastellfarger, framstår til å begynne med som en ren visuell forlystelse. Til tross for skulpturenes bevegelige og fargerike uttrykk, er det likevel noe ubehagelig i formene som bukter seg ut i rommet.

























Dybde i lyd


Noe av det mest bemerkelsesverdige i utstillingen er at Torve ikke har skrevne titler til verkene, i stedet har han tatt i bruk lydtitler. Publikum kan plukke en mp3spiller fra veggen til hvert verk, med et lydspor som skaper assosiasjoner uten at det legger føringer for hva en skal assosiere med. Noe minner om science-fiction filmer, mens andre bare gir en følelse av bevegelse i verket. Dette forsterker følelsen av å eksistere i en animert og absurd verden, og skaper en ekstra dybde i utstillingen og dens helhetsinntrykk.


























Udefinerbare assosiasjoner

I maleriene til Torve kan man se likhetstrekk med den fargerike og litt bisarre estetikken som er presentert i diverse animerte serier, som for eksempel den amerikanske tv-serien Adventure Time.
Uttrykket er ungt og fargerikt, og det fullstendig abstrakte i skulpturene gjør det vanskelig å sette fingeren på hva en assosierer dem med. De kontrasterende formene og fargene skaper enkle fantasifulle uttrykk, som er frosset fast i et underholdende kaos av visuelle og sjangermessige referanser.

-MAA


søndag 3. november 2013

Morten Norbye Halvorsen | No Place Oslo

31/10-10/11

Denne torsdagen var det utstillingsåpning for Morten Norbye Halvorsen, og hans to videokunstverk og to skulpturelle verk. Videoene går kontinuerlig etter hverandre inne i et eget rom hvor betrakteren kan trå inn når det måtte passe.

Vertical belongings 





















Repetere og meditere


Videoene har to høyst forskjellige visuelle uttrykk, og betrakteren blir dratt mellom en intens og hypnotiserende opplevelse, for så å bli tatt med inn i «skogens ro» (eller omvendt).

Til det ene videoen går det et repetitivt lydspor, det bygger seg opp og øker intensiteten i dette allerede vanvittige verket. Det er nesten som visuelt støy å regne, og ved flere anledninger må jeg se bort for ikke å slite ut øynene. Det er likevel noe ved videoen som er tiltalende og fascinerende, både i fargebruk og formspråk. Bilder og farger blinker mot betrakteren og veksler raskt mellom forskjellige flater, farger og former. 
Lydsporet til filmen fra skogen er lydopptak av vinden som rasler i skogen, ganske beroligende med andre ord. Her er det lengre sekvenser, som ikke veksler så raskt mellom forskjellige klipp. Dette er med på å understreke en naturlig og kontemplativ atmosfære og står i skarp kontrast til det foregående videoen.

De to skulpturelle verkene henger i rommet utenfor videoene, de er fargerike og lekne, men forsvinner litt i sin enkelhet, mot det sterke inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett videoverkene.

-MAA



Karl R Lilliendahl | Fotografiens Hus

31/10-24/11

Med den selvbevisste tittelen Italiani stiller den islandske kunstneren Karl R Lilliendahl ut fotografier som skildrer italienere i deres livsverden. Det byr på andre perspektiver på liv og omgivelser som kanskje mange av oss trodde vi kjente godt til, men her gir Lilliendahl oss et hverdagens Italia.


Italienere på italiensk.

Karl R Lilliendahl viser et utvalg svart-hvitt fotografier som gir betrakteren et innblikk i en nasjon og kultur som for mange av oss er blitt allemannseie, enten man snakker om pasta, vin, oster, arkitektur eller kunstskatter. Det er en kultur som i mange sammenhenger blir sett på som idealet, som det opprinnelige og som symbolet på nettopp la dolce vita. Det er imidlertid ikke det Italia som Lilliendahl har fotografert. På utstillingen Italiani viser han oss de små øyeblikkene som man som turist ikke legger merke til. Det er en tidlig morgen, en sen kveld i et avsides nabolag eller en travel dag i handlegatene. Det handler også om den vanlige mannen i gata, eller om den katolske nonnen som har tatt turen ut av klosteret ut for å handle. 

Lilliendahls fotografier tar form både som portretter, dokumentarfoto og som snapshots tatt i tilsynelatende affekt. Noen bilder har karakter av å være oppstilte, andre som bilder tatt spontant. Når jeg betrakter utstillingen undrer jeg over hva det er som gjør at bildene oppfattes estetisk vakre. Hadde fotografier tatt i Oslo i rushtiden vært like estetisk tilfredstillende? Her har nok Lilliendahl en brikke med i spillet, men får også mye med på kjøpet. Det er noe ved disse menneskene som bor midt i historien, det er som om de blir eksempler på mennesket gjennom tidene. Den italienske nonnen som har vært i butikken har et særpreg over seg som viser oss noe mer, enn kun som et fotografisk objekt. Det ligger noe allmennmenneskelig og historisk fascinerende over italienerne i Lilliendahls bilder. Lillendahl greier å styre unna de største klisjéene, og hans prosjekt oppleves ektefølt og originalt. Merk: kunne dog ønske seg et noe større spenn i motivkretsen hans, og kanskje mer fra det moderne Italias "mørke hjerte". For Italia er også landet med store klasseskiller, kriminalitet, rasisme, en markant neo-fascisme og korrupsjonsinfisert politikk. Hos Lilliendahl er det likevel mer enn nok å fordype seg i, så ta turen til kvadraturen og Fotografiens Hus. 

-MBM


onsdag 30. oktober 2013

Hilmar Fredriksen | Tidens Krav

25/10-10/11


På fredag var det duket for vernissage på Tidens Krav. Hilmar Fredriksen stiller ut skulpturer og veggmonterte verker under den noe kryptiske tittelen "Time is the fire in which we burn".


Verk, material & effekt

Hilmar Fredriksens veggmonterte verker gir betrakteren ulike måter å lese verkene i utstillingslokalet, der de ulike materialkombinasjonene gir rom for ulike uttrykk, fortolkninger og meningskombinasjoner. Fredriksens bruk av materialer som for eksempel panel med diagonale og sirkelrunde utskjæringer i ulik størrelse naken mot den hvite galleriveggen, gir som effekt et rikt visuelt og skulpturelt preg. Med enkle materialer gir Fredriksens veggmonterte verker oss flere parallelle visuelle inntrykk å bearbeide.

















(Foto: Hilmar Fredriksen/Tidens krav)

Hilmar Fredriksens skulpturer er utformet som modulskulpturer, mixed-media eller mer figurativt utformede verker. Det er noe latent komplekst og visuelt utfordrende over hans skulpturer, enten man tar for seg skulpturen "To for én" eller skulpturen "Solo". Fredriksen har selv uttalt at materialene han bruker er rester som han finner, og bestemmer seg for å bruke i øyeblikket. Dette gir hans arbeider på utstillingen et interessant og mangefasettert innhold.















Den intuitive prosess

Hilmar Fredriksen uttaler selv, i utstillingens info & verkliste, at han er ambivalent med tanke på idé som konseptuelt utgangspunkt for den kunstneriske prosessen. Han synes å legge sin lit til det tilfeldige og intuitive, til en søken etter noe som i utgangspunktet ikke ligger der klart definert som et endelig kunstnerisk mål. Fredriksen hevder at om han skulle forsøke å definere prosessen mot de ferdige verkene på utstillingen, er det at "de har gitt seg selv". Utstillingstittelen kan man lese som en påminnelse om hvordan tilværelsen kan være ytterst forgjengelig; det er som om han vil minne oss om at intet (annet enn tiden) varer evig. Sitatet kommer forøvrig fra Dr. Soran i den amerikanske tv-serien Star Trek Generations. Hilmar Fredriksen påpeker at alle delene som omgir hans egen skapende prosess, enten man snakker om tiden, situasjonen, materialet eller redskapene han bruker også har en egenvilje. En vilje som har sin egen logikk, sin egen interne prosess.

-MBM

http://www.tidenskrav.org/Shows/

torsdag 24. oktober 2013

Tommy Høvik | NoPlace Oslo

18/10-27/10

NoPlace Oslo fortsetter sin sterke utstillingshøst. Denne fredagen var det vedfyring i ovnen, og yrende stemning ved åpningen av kunstneren Tommy Høviks utstilling Palace Posy. Høviks samling av verker gir betrakteren følelsen av å få se minner fra en kanskje forgangen tid. 











Ettertenksomt fotografi og gjenstander fra en barndom. 

Høviks fotografiene er montert ettertenksomt over en liten bunke papir, en type papir som minner om den typen man ser i bøker eller hefter. Denne formen for montering, en slags "juxtaposition", bidrar til å gi motivene et kontemplativt og nostalgisk uttrykk. Det er som om vi ser kontrasten mellom det (u)skrevne ordet, fotografiene og minnene. Av de ulike verkene til Høvik ser vi for eksempel i verket  Stories yet to come-,  en militærmønstret barnesykkel midt i lokalet, som bringer tanker og assosiasjoner tilbake til barndommen. Her ligger det symbolske lagvis i form av et barns perspektiv på en mytisk voksenverden, satt ved siden av barndommens uskyld. 


















Høviks verk Harmony #2, et lite indianertelt med en fargerik duk, ligger en plass mellom barndomsminner og popkulturelle referanser a la cowboy & indianer eller speiderturer i skogen. Høviks bruk av farger i verket minner om 1990-tallet, som både oppleves kontemporært og nostalgisk. I tillegg til Høviks utstilling viser NoPlace et videoprogram, Agnes Amstaff presents Never say never to always, som er verdt å få med seg. 







































Høviks utstilling gir et helstøpt inntrykk, der de ulike verkene gir en muligheten for ulike lesninger av utstillingen. Helt på tampen slo deg meg at tittelen på utstillingen kunne leses med utgangspunkt i en alternativ betydning. Utstillingstittelen Palace Posy er et anagram for apocalypse. Undergang eller ei, fort deg å få med deg denne interessante utstillingen på NoPlace.

-MBM

http://noplace.no/

tirsdag 22. oktober 2013

A shadow is a reverse projection of an object | One Night Only

21/10


Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen har jobbet sammen med koreografene Therese Markhus og Kristianne Mo, noe som resulterte i en kveld med et intenst skyggespill.


















Relasjonelt eller konkret

To nesten identiske aktører beveger seg rundt en figur som står mot midten i den ene salen på kunstnernes hus. De hiver etter pusten og forsøker å fange skygger på veggen. I det blå lyset oppleves det hele ganske intenst og alvorlig.
I teksten på One Night Onlys hjemmesider skriver de om hvordan dimensjonene i skyggene på veggen øker proporsjonalt raskere enn objektenes egne bevegelser. Likevel er det mye som kan legge opp til en ganske personlig tolkning av hva som skjer i rommet. Om man skal tolke det relasjonelt kan man lett forestille seg at aktørene sloss med indre demoner, angst eller noe annet dystert en selv kan kjenne seg igjen i.

Det er noe fantasifullt og mørkt ved det hele, kombinert med de jagende bevegelsene til aktørene skaper performancen en ettertenksom stemning, noe som passer godt en regntung og kald oktoberkveld.


mandag 21. oktober 2013

Sound Versus System | Kunsthall Oslo


19/10-21/12


Fredag var det åpning av et ni uker langt prosjekt på Kunsthall Oslo, Sound Versus System. Filmvisninger, konserter, forestillinger og foredrag, en utstilling og 30 timer med video og film. I følge Kunsthall Oslos nettsider utforsker prosjektet hybride verksformer, eksperimenter mellom lyd og bilde og kunstneriske forstyrrelser av både estetiske og sosiale strukturer. Med andre ord er det duket for en høst og vinter full av spennende kunst.

Algoritmemusikk

Selve åpningskvelden ble det framført et stykke av Christopher Hobbs. En forkortet versjon av musikkstykket Heavy Viking Systems (1976) som er basert på algoritmer. Johanne Byhring og Daniel Paulsen på perkusjon sto på en scene i midten av et kvadratisk rom, med publikummere på rekke langs veggene. Stykket er beskrevet som basert på konseptuelle framfor narrativ eller ekspresjonistiske prinsipper.
Utstillingen av billedkunst inneholder både papirarbeider, tekst og tekstilkunst. Flere av verkene utfordrer det en forventer av kunst innenfor sin sjanger. I tillegg er det en videoinstallasjon med ni skjermer med forskjellige videoer på hver skjerm. Skjermene har ni tilhørende hodetelefoner, hvor man må lete for å finne rett lyd til en skjerm.

Innebygget kunst

Kunstneren Signe Lidén har gjort ventilasjonsanlegget om til et lydanlegg, hvor selve ventilasjonsanlegget produserer lyd. På en veldig subtil måte blir man bevisst konstruksjonene vi omgir oss med, og kanskje glemmer at eksisterer.  
29 november skal kunstneren Barbara Hammer presentere sine arbeider, hun har blitt omtalt som en av de viktigste eksperimentelle filmskaperne i sin generasjon av Museum og Modern art i New York, og det er første gang disse vises i Norge. 

Utstillingen tar i stor grad for seg mediebaserte uttrykksformer som ligger litt utenfor den klassiske kunsten, det er et moderne og spennende prosjekt.


tirsdag 15. oktober 2013

Første mann til mølla

Siri Hermansen | Oslo Kunstforening


10/10-10/11


I sin utstilling ligger Hermansen i grenseland mellom kunst og dokumentar. Begrepet Terra Nullius brukes i sammenheng med kolonialisering og beskriver territorium som ingen eier, den første nasjonen som oppdager det har rett til å ta det i bruk. Dette betyr dog ikke at det ikke er noen som bor der.  

Terra Nullius- del 1
















Velkjente konflikter

Med to filmer, og en serie fotografier tar utstillingen opp en konflikt som foregår nord i sverige, mellom gruveindustri og urbefolkning. Her er temaer som landeierskap, miljøvern og industrialisering viktige, og problematisert.

Terra Nullius- Del 1















Abstrakt fotodokumentar

Filmene er begge av en dokumentarisk art, og er et ledd i å belyse konflikten som ligger i gruvedrift som tar over og ødelegger område som benyttes av samene. Både til reindrift og til ritualer. Serien med fotografier har også et dokumentarisk preg. Utsnitt og motivvalg fører til at de likevel kan sees både som et ledd i å dokumentere situasjonen i nord-Sverige, og som en serie oversiktsfotografier som noen ganger blir tilnærmet abstraherte av motivenes ensformige, store flater.

Utstillingen er enkel og nedtonet, hvor de store billedlige uttrykkene må vike litt for ren fakta. Det pragmatiske som oppstår i dette møtet kan sees som en estetikk i seg selv. 

-MAA

mandag 14. oktober 2013

Kompakt Dynamikk

Fraksjon | One Night Only


07/10


Fraksjon er en gruppe unge kunstnere, utstillingen deres er en komprimert versjon av bachelorutstillingen de hadde på Kunsthøyskolen i Bergen. Basert på videreutvikling av deres eksamensoppgaver har de laget en innholdsrik og fascinerende utstilling.

Mange på en plass

Åtte kunstneres uttrykk utstilt i et så lite rom som det One Night Only disponerer på Kunstnernes Hus, makter til tross for begrenset plass å skape en god flyt og et helhetlig uttrykk som fungerer godt. Verkene er spredt i rommet på en måte som gjør at de sammen framstår ryddig og dynamisk, og hver for seg har de plass nok til å stå godt som individuelle verk.


















Naturlig og engasjerende

Utstillingsrommet framstår med det første hjemmekoselig, med blomsterpotter stilt opp langs den ene veggen. Dette hjemmekoselige går forsiktig over i et mer helhetlig naturlig og rent uttrykk. Rent estetisk kler de forskjellige verkene hverandre, ved at de til dels spiller på samme nedtonede palett.

Fotografiene i  I am my Mothers Daughter, I am my Fathers Son engasjerer tilskueren på en ny måte, da man i et forsøk på å se sammensetningen av ansikter i samme ramme, må justere posisjonen i forhold til verket. Döden er en levande organism II/Death is a living Organism II er utsnitt fra vev. Det er nedtonet og vakkert og selv om det bare er brukt to farger er det avansert. At det intrikate vevet er montert uten ramme eller noen form for oppheng, og med noen løse tråder, bryter med det perfekte i motivene og teknikken.



















Samlet sett var det en spennende og frisk utstilling av unge kunstnere. Uttrykkene er tiltalende og rommet er behagelig til tross for antall verk og kunstnere.  

-MAA

www.onogallery.com

Astronomisk eksistensialisme.

Jone Kvie | OSL contemporary

10/10-16/11

Mange åpninger denne torsdagen, og mange på Tjuvholmen. MERK: tok seg derimot turen til Frogner på OSL Contemporary som for første gang i norsk sammenheng viser disse verkene av skulptøren Jone Kvie. Utstillingen Reminiscence flyver høyt for å gi deg et overblikk. 

Universet som ukjent eksistens

Jone Kvies verker på utstillingen Reminiscence består blant annet av en monumental frittstående skulptur med tittelen "Stellar Core" (2011), samt verkene "Star Cluster I" og "Star Cluster II" i bronse. Kvies skulpturer viser slik som tittelen hentyder til universet og menneskenes plass i det. Verkene henspeiler både på universets plastiske og fysiske tilstedeværelse i planet og stjerneoverflaten, og til menneskets streben etter å bebo, utforske eller flykte inn i den ukjente materien. Det er vanskelig som betrakter av utstillingen Reminiscence ikke å komme inn i en kontemplativ tilstand, en egenskap universets ufattbarhet muligvis har på mennesker flest. 
Jone Kvies verker evner å formidle det abstrakte og eksistensielle fenomenet universet er gjennom et enkelt, men effektivt formspråk som formidler både avstand og nærhet. Denne følelsen av avstand og nærhet blir ekstra tydelig gjennom verkenes størrelse og plassering i gallerirommet. For her er følelsen av rom essensiell for å yte verkene rettferdighet. Kvie stiller også ut noen mindre verker montert på veggen, som på en enestående måte kan forestille mikroeksempler på en planets eller stjernes overflate, samtidig som det ikke oppleves illustrativt, og fungerer godt som skupturell form. Jone Kvie skaper kunst av det ukjente universet, og kan produsere tanker i betrakteren som går langt forbi gallerirommet på OSL contemporary.

-MBM



Dirty Harry 1 2 3. Maleriet i det utvidede felt.

Alex Hubbard | Galleri STANDARD (OSLO)


04/10-02/11


På en ung og lovende fredagskveld var det igjen duket for vernissage. Denne gangen er det den anerkjente unge amerikanske kunstneren Alex Hubbard som stiller ut malerier & skulpturer på utstillingen Dirty Harry 1 2 3 på STANDARD (Oslo).


Hubbards gestiske materialitet

Alex Hubbards malerier er preget av at det eksperimenteres med ulike teknikker, som gir maleriene et helt spesielt uttrykk. Hubbards fokus på maleriets materialitet skaper nye og uventede effekter. Hans bruk av glassfiberstrie og kvae på lerretet, sammen med partier med ekspressive fargefelt i akryl skaper kontrastfulle perseptuelle og optiske kombinasjoner. Alex Hubbard øver tilsynelatende vold mot de abstrakte maleriene, og flere av verkene har gesturale elementer. Det gestiske i bildene gjør at materialene brukt på lerretet kommer til liv, og man får et spesielt innblikk i teksturen og dynamikken; i.e. i selve det prosessuelle. Hubbards bruk av glassfiberstrie over fargefeltene gjør at bildene tidvis ligner print eller silketrykk.Verkene til Hubbard er utpreget taktile, og den spesielle kombinasjonen av materialer og teknikker gjør at bildene fremstår med stor variasjon og tematisk bredde. 


Skulpturell installasjon

På utstillingen har Alex Hubbard også åtte ulike skulpturer som står i løs relasjon til hverandre i gallerirommet. Skulpturene er mixed-media og består av en metallsstang med lyspærer montert i toppen, med en metallsøppelkasse montert over lik en lampeskjerm. Skulpturene er også spraylakkert i ulike farger. De ulike skulpturene har alle tittelen "Untitled", og er laget i 2013. Skulpturene tilfører et annet element enn maleriene, og utfordrer betrakteren på en annen måte. Skulpturene fremstår med en form som ligner en lampe, og de tar opp i seg ulike gjenstander vi har rundt oss i vårt daglige liv. Hubbard viser på samme måte som i maleriene sine til en utvidelse av forståelsen av skulpturen som kunstnerisk medium. 
Alex Hubbards utstilling er et eksempel på en kunstner som viser stor evne til å eksperimentere med maleriets materialitet, med uventede og spennende resultater. 
Om du ønsker å se hvordan maleriet kan se ut i det 21. århundret, er Alex Hubbard og galleri STANDARD (oslo) stedet for deg.

-MBM

http://www.standardoslo.no/en/home

fredag 11. oktober 2013

Avant Garde Dekoding

Andre Tehrani |NoPlace


4/10-13/10


Utstillingen Idiot Cards For a Bygone Revolt  byr på referanser til Avant Garde bevegelser på 40, 50- og 60-tallet, populærmusikk og litteratur. Sammensetningen av verk har til tross for forskjellige teknikker og materialer, en estetisk rød tråd, som appellerer og underholder.

Come Taste the End






































Populær politikk

Come Taste the End, et verk man legger raskt merke til når man kommer inn i lokalet, er et delvis sammenrullet lerret, med nitti repetisjoner av penselstrøk på den ene kanten. I utstillingsbeskrivelsen står det hvordan dette både referer til situasjonisten Guiseppe Pinot-Gallizios industrielle maleri, og The Stone Roses album fra 1989. Et album som igjen referer til hendelsene i Frankrike, mai 1968 -en periode med sivil ulydighet fulgt av streik og okkupasjon av fabrikker og universiteter. 

Comparative Analysis er to tegninger som tar opp estetikken i propagandaplakater, og har igjen referanser til hendelsene i Frankrike i 1968. Verket i seg selv er tiltalende og estetikken er lett gjenkjennelig, men sammenstillingen av disse to bildene gjør at man må ta stilling til politisk estetikk tatt i bruk av populærkulturen. 


The Letter V in Various Media


















Utstillingen er intelligent og krever stor grad av oppmerksomhet av betrakteren. Det er noe fascinerende gjennomtenkt ved hvert verk, hvor alt er satt i en større sammenheng. De referer til fortid og til hverandre, noe som skaper rom og forventning for å tenke lengre enn det du ser i galleriet.  

-MAA


mandag 7. oktober 2013

De mangfoldige sjelers by.


Iffit Qureshi | Interkulturelt Museum

10/10-20/10

Interkulturelt Museum var denne torsdagen på Grønland fylt til randen av publikum. Iffit Qureshi gir oss en utstilling som viser storbyen Oslo fra sin mest sjarmerende, nære og mangfoldige side. 

Tigerstadens mange skjebner.

Utstillingen "Humans of Oslo" av Iffit Qureshi består av fargefotografier av Oslo mange ulike skjebner. Utstillingen består av portretter og "snapshots" av ulike øyeblikk i løpet av hovedstadens lyse og mørke timer. Qureshis prosjekt har tatt direkte inspirasjon fra det amerikanske fotobloggprosjektet "Humans of New York". I "Humans of Oslo" får vi presentert mange hverdagshistorier som gir oss et innblikk i skjebner vi ellers ikke hører noe om. Dette er noe tekstene som står til bildene bidrar til.















                                  (foto: Iffit Qureshi)

Qureshis fotografiske blikk er preget av et menneske som er interessert og som ser noe av det essesielle i menneskelige relasjoner som kanskje mange av oss ikke så lett får øye på. Utstillingen "Humans of Oslo" er historien om meg og deg, om naboen din, om de du går forbi på kaféene på Grünerløkka når du er på vei til jobb. Det er historien om de menneskene du alltid har lurt på hvem er, men som du aldri har turt å gå bort til. Utstillingen til Qureshi er et viktig bidrag i post 22/7-debatten, fordi det handler om å se hverandre og om å lukke opp øynene for de skjebnene som ikke naturlig krysser din vei.

-MBM  



Asketisk detaljert

Knut Ivar Aaser | Tidens Krav


4/10-20/10


Den første soloutstillingen på Tidens Krav etter de lanserte sitt nye konsept «The Newest Standard» er liten, men rik på elementer å feste blikket ved.


























Nøyaktige "feil"

På veggen henger det tre maskinstrikk som alle er litt krøllete i kantene, som om trådene har trukket seg litt sammen. Motivene i strikkene har flere lag og detaljer, noe som blir ekstra fascinerende når det er i det materialet det er. De er delvis abstrakte, med mange farger og sjatteringer skapt av de små maskene. Utførelsen ser tidkrevende og gjennomtenkt ut. Dette intrikate brytes opp av det litt grove inntrykket som skapes av at stoffet krøller seg, og andre små «skjønnhetsfeil» i maskene. 


















Hjemmelaget søylesal

Det er også to skulpturer i utstillingsrommet, to søyler med sokkel, som går fra gulv til tak. Disse er i motsetning til tekstilen på veggen veldig enkle, de er av MDF uten noen form for overflatebehandling. De ser ut som stiliserte marmorsøyler plassert symmetrisk i rommet. Iscenesettelsen deler opp rommet, og kan minne om et klassisk kunstmuseum, bare med pappsøyler og krøllete tekstilkunst. Den estetiske opplevelsen er enkel, og rommet er nesten litt nakent. Dette er interessant da detaljene i stoffene på veggen blir mer framtredende når de får stå litt alene.

-MAA

fredag 4. oktober 2013

Satirisk appropriasjon

Hans Thorsen | LNM


3/10-27/10


Thorsen presenterer bilder med et enkelt formspråk og en interessant kommentar til sitt eget felt. Utstillingen er kanskje ikke det helt store rent håndtverksmessig, men det er nok heller ikke meningen. Bildene er flate og ukompliserte rent teknisk, de tilfører ikke selve motivet mye mer enn hva de hadde i sin opprinnelige form. Hvert bilde er en konkret tegneserierute som på et eller annet vis handler om kunst- de kommenterer kunst eller kunstverdenen på et satirisk vis.

























Hva er kunst?

Sammensetningen av alle disse tegneserierutene gjør at utstillingen i seg selv blir en refleksjon og en kommentar i en større diskusjon; Hvem er kunsten for? Er det kun for de innvidde, kunstfagutdannede og profesjonelle synserne, eller er det også for den jevne nordmann, som vet lite eller ingen ting om kunst? Og er ikke tegneserier kunst før det males på et lerret?
Kunstneren presiserer i en tekst at han ikke er ironisk, men det er vanskelig å se på dette uten å ta metaperspektivet som presenteres i betraktning, og å humre litt av de enkelte bildene. Det er fint å bli stilt litt til veggs som synser, og at det spekuleres i selvfølgeligheten rundt kvaliteten av kunst veldig få forstår seg på.


Selvrefleksiv og tankevekkende

Utstillingen er mer en kommentar til en del forestillinger man har til kunsten og kunstverdenen, enn en billedlig fascinerende samling av verker. Den kan kanskje påstås på en side å bryte med kunstverdenens selvhøytidelighet, samtidig som den understreker banaliteten i surmagede kommentarer mot en kultur og et fagfelt en ikke har peiling på, eller forståelse for.

Utstillingen skiller seg ut, og er en fin tankevekker midt i gallerirunden. 

-MAA



onsdag 2. oktober 2013

Det uventede materialets estetikk.

Celeste Najt | One Night Only

30/09-30/09


Nok en spennende mandag med One Night Only-gallerikonseptet huset på Kunstnernes Hus. Denne uken var publikum igjen samlet for en ny adhoc-opplevelse i argentinske Celeste Najts visning av verkene i prosjektet The Unexpected Part of Life: Norway.


                              














 

(Foto: Celeste Najt/ ONO)

Materialets vitne om virkelighet

I One Night Onlys lokaler på Kunstnernes Hus viste Celeste Najt flere verker som endel av prosjektet The Unexpected Part of Life: Norway. Verkene til Najt tar utgangspunkt i reiser hun har gjort i Norge, hvor hun har tatt med seg eller omskapt ulike gjenstander hun har funnet på reisen. Når man som betrakter kommer inn i gallerirommet ser man ulike gjenstander, samt et videoverk, som er satt i sammenheng med hverandre, eller kombinert i en estetisk kontekst.  
                                         
                               















(foto: Celeste Najt / ONO)

Najts ulike gjenstander forteller oss en eller flere historier, enten det er gjennom typiske turistfoto, vintage falconger, reklame, "husmorbroderier" eller hverdagsgjenstander kombinert i en kunstnerisk form som collage/Mixed media. Denne historien fortelles gjennom å iscenesette gjenstandene som har opphav i en virkelighet, og konstituere den på en ny måte i gallerirommet. Ulike biter av den norske kulturens virkelighet blir her fortettet, og sender betrakteren mentalt inn og ut av ulike sfærer. Her har man biter fra den private sfæren, den offentlige, den forbruksorienterte, den statlige etc. Kort og godt det som omgir oss, og er endel av vår ubevisste livsverden. Najt sammenstilling og kombinasjon av disse bitene av virkelighet kan også være med på å skape nye perseptuelle, interaktive og relasjonelle forbindelser i betrakteren. The Unexpected Part of Life: Norway skaper slik sett en mulig produksjon av en annen virkelighet, en virkelighet som nettopp blir en uventet del av våre liv. 

- MBM



tirsdag 1. oktober 2013

Blåøyd voldsomhet

Mark van Yetter galleri | VI VII

12/9-18/10


I den rå og litt trange kjelleren hos VI VII har Yetter stilt ut en handfull malerier som ligger i grenseland mellom naivitet og brutalitet.

Bildene framstår ved første øyekast teknisk enkle og litt barnlige i uttrykket, men motivenes tema sirkler rundt noe mer alvorlig. I et møte mellom lette blyantstreker og sparsommelige penselstrøk er noen av bildene svært lette og minimalistiske i uttrykket. Stilt opp mot bilder hvor Yetter har tatt i bruk sterkere, dype farger spiller de hverandre opp. Formspråket er rått og grovt, og understreker motivenes underliggende brutalitet.
Den grove stilen og motivene som antyder et mørke, passer godt sammen og står i kontrast til en teknikk som man kanskje forventer at skal brukes til mildere uttrykk.

-MAA


mandag 30. september 2013

Tilbake til (den rekonstruerte) naturen.

Andreas Bennin | Domestications 

27/09-27/10


Ny torsdag, og nye åpninger. Denne kvelden går ferden til Fotogalleriet i Møllergata. I det man entrer Fotogalleriet er det ikke synet av fotografier montert på veggen som møter oss, men to enorme fraktkasser med en monitorskjerm i hver ende som dominerer det første gallerirommet. Det andre rommet viser fotografiske trykk iscenesatt i en klassisk museal-setting. Her er det duket for både estetiske og konseptuelle opplevelser.

Enige og tro, indtil Dovre falder?

Andreas Bennin har i sine fotografier og videoer tatt for seg et område i Dovrefjell som tidligere var lukket for vanlige norske turgåere. Det 165 kvadratkilometer store området var et skytefelt for forsvaret og NATO. Bennins prosjekt er å skildre hva som skjer når norske myndigheter igjen forsøker å rekonstruere naturen, slik den var før den ble tilpasset militære formål. De to videoverkene Mine og Mount, innfelt i to monumentale fraktkasser, viser denne prosessen i glimt. Selve kassenes funksjon som innramming gir oss assosiasjoner til magasin-og arkivlagring.
Vårt nasjonalsymbol Dovrefjell, området som skytefeltet lå i, var i grunnlovseden et symbol på noe absolutt solid og ukorrumperbart. Dette prosjektet viser oss på mange måter det motsatte, men dokumenterer en viktig endringsprosess. Bennin viser oss hvordan naturen ikke er tapt, men rekonstruerbar. Dette viser seg klart i analogien til nasjonalromantikken i hans fotografiske trykk. Fotografiene viser oss ulike perspektiver fra skytefeltet, men med en kontrast som er et ekko fra våre nasjonalromantiske mestre. Bennin har iscenesatt bildene i et rom med klassisk museumsdekor, noe som gjør parallellen enda klarere. I Andreas Bennins Domestications er naturen ikke helt fri eller bunden, men et sted midt i det pregnante øyeblikket.

-MBM

http://fotogalleriet.no/




tirsdag 24. september 2013

Simulakrisk forflytning på NO PLACE.

Immitation Rocks | NO PLACE


 20/09 - 29/09


På et hjørne i gamlebyen var det i helgen åpning av utstillingen Immitation Rocks på galleriet NO PLACE. Sju amerikanske kunstnere* med base i Los Angeles viser videokunst, performance, installasjoner & bilder. De tar for seg hvordan ulike aspekter ved byen Los Angeles endrer meningsinnhold når man flytter betydningen til et annet sted. Det skjer noe interessant når dette skjer på nettopp NO PLACE. 






















Imitasjon, myte & forflytning

Verkene på galleriet bærer på ulike måter tematikken knyttet til forflytning og imitasjon. Som betrakter utfordres man til å reflektere over forskjellen i rommet mellom sant og falskt. Dette ble klart for meg, da jeg etter å ha vært inne i verkenes tematikk en stund begynte å tvile på om kakkelovnen som sto fast i galleriet var virkelig eller en imitasjon. Kunstneren William Kaminskis video "Pool Scene" leker med en annen form for betydningsforflytning i form av myteskaping. "Pool Scene" viser en gjeng med ungdommer som danser ved et basseng i en klassisk klisjé av "west-coast life". Her er spørsmålet: tar Oslo klisjéen, eller ser vi det som et dokument? 




















Lisa Madonnas verk "Index (of limitations and disintegration)" leker med betingelsene knyttet til hva som er, og hva som ikke er, knyttet til galleriet NO PLACE's faktiske fysiske utstillingsbetingelser. Jonathan Fields "series of hypotetical scenarios for form going down Holmenkollen" er en serie fotografier som skildrer nettopp et stykke form som beveger seg nedover Holmenkollen. Formen eksisterer og ikke-eksterer på samme tid avhengig av hvilke betingelser vi legger til grunn i.e. manipulert elektronisk virkelighet eller fysisk og konkret sansbar virkelighet. NO PLACE's sju kunstnere byr på mange og forskjelligartede uttrykk for et spennende perspektiv; Immitation rocks.

* Andrew Cameron
  Marten Elder
  Jonathan Fields
 Matt Gangi
 William Kaminski
 Lisa Madonna
 Evelena Ruether

-MBM